De fleste som har innsett at de har et sinneproblem, vil snart begynne å spørre seg hvorfor de har dette problemet. Hvor kommer sinnet fra? Samtidig er dette noe som også pårørende og andre kan lure på.
Dersom du tilhører en av disse gruppene, da er denne artikkelen midt i blinken for deg. Her skal jeg nemlig gi en oversikt over årsakene til sinneproblemet.
Og for å begynne med den korte forklaringen først, kan man si at et sinneproblem er resultatet av et samspill mellom personlige, relasjonelle og situasjonsmessige faktorer.
Sinne er som en løk
For å få en oversikt over de ulike faktorene som spiller inn når man utvikler et sinneproblem, kan man sammenligne årsakene med en løk med mange lag der de ulike lagene består av:
- Personlighet
- Sårbarhet
- Siituasjonelle faktorer
- Relasjonsstil
- Sinneadferd (det som kommer til uttrykk og kan observeres av andre enn en selv)
Personlighet
I det innerste laget kan man plassere ens personlighet. Den bestemmes igjen av det du arver genetisk som temperament, din oppvekst og tidlige relasjoner til foreldre, men også erfaringer senere i livet.
Forskning har funnet at menneskers temperament er i stor grad genetisk arvelig. Kort sagt betyr dette at dersom en person har en eller to foreldre som har sinneproblem, er det økt sannsynlighet for at også deres barn har det. Men gener er selvsagt ikke det samme som skjebne. Selv om man har foreldre med sinneproblemer, er det ikke sikkert at en selv får det. Og selv om sinneproblemer er delvis arvelig, er det ikke dermed sagt at det ikke er noe man kan gjøre for å overvinne problemet.
I tillegg til gener, har også opplevelser i barndommen og oppdragelsesstilen til foreldre stor betydning. Dette kan skje på to måter:
- Gjennom en oppdragelsesstil hos foreldre der barnet blir utsatt for kritikk, ignorering, latterliggjøring, fysisk straff og kjefting. Slike gjentatte opplevelser får barnet til å føle seg krenket og ydmyket. Foreldrene kan få barnet til å føle seg liten, lite verdt, lite sette og anerkjent. Over tid vil disse opplevelsene skape “triggere”, og når barnet senere som voksen opplever lignende erfaringer med andre, kan det utløse både sinne og raseri. For å si med en velkjent metafor: Disse psykologiske sårene blir “knapper” som andre personer kan med eller uten vilje trykke på.
For å illustrere dette ytterligere med et eksempel: Dersom et barn opplever som et mønster å ikke bli tatt på alvor eller bli latterliggjort for sine behov eller meninger, vil det kunne som voksen bli sensitiv for lignende opplevelser. Dersom han eller hun opplever å ikke bli hørt, tatt på alvor eller kritisert, kan dette utløse både frustrasjon og sinne. Og et annet problem blir at vedkommende får en tendens til å misforstå situasjoner og ha lav terskel for å føle seg kritisert eller ikke respektert. Også i situasjoner der andre ikke hadde slike hensikter.
2. Observasjonell læring: Foreldre bidrar ikke til å utforme sine barn kun ved hvordan de behandler sine barn, men også ved å være rollemodeller for dem. Dersom et barn ser at foreldrene ofte løser sine problemer med sinne, frustrasjonsutbrudd, kjefting, trusler eller til og med fysisk vold, er det stor sjanse for at barnet bruker slik adferd som redskap for selv å løse sine problemer. Samtidig formidler foreldrene en holdning om at det er akseptabelt å løse problemer med sinne.
Sårbarhet
De ovennevnte komponentene som skaper ens personlighet, avgjør hvilke type sårbarheter en utvikler for sinnereaksjon. Vi kan sammenligne disse sårbarhetene som knapper. Dersom situasjoner eller mennesker “trykker” på disse knappene hos en, kan de utløse sinne og raseri. Hva disse “knappene” er, varierer dermed sterkt fra person til person.
For å ta eksempler fra hverdagssituasjoner: Èn person med sinneproblemer kan ha tendens til å bli provosert og sint dersom noen sniker foran vedkommende i en kø. En annen kan derimot takle sniking i køer helt fint, men reagere til gjengjeld med sterkt sinne dersom vedkommende opplever urettferdig behandling av seg selv eller andre. Disse “knappene” er altså høyst individuelle.
Krenkbarhet
En meget sentral form for sårbarhet som går igjen hos nesten alle med sinneproblemer, er tendensen til å føle seg krenket av det andre sier eller gjør. Dette har som regel røtter i tidligere opplevelser, gjerne helt tilbake til barndommen, der man gjentatte ganger følte seg ydmyket, fornærmet, verdiløs, ubetydelig eller ikke hørt og tatt på alvor.
I ettertid blir man redd for å bli utsatt for slike smertefulle opplevelser på nytt. Derfor er man stadig “på vakt” og ser ubevisst etter slike faresignaler. Da får man samtidig en tendens til å tolke det andre sier og gjør som et forsøk på å krenke en. Så står man i fare for å reagere med sinne.
For å illustrere dette med et enkelt eksempel, kan vi tenke oss at en person har tidligere i livet opplevd gjentatte situasjoner der vedkommende ikke er blitt tatt på alvor av andre (for eksempel sine foreldre). Vedkommendes synspunkter er blitt ignorert, kanskje til og med kritisert eller latterliggjort. Disse reaksjonene fra omgivelsene har gjort at vedkommende har følt seg liten, ubetydelig og verdiløs.
Senere i livet vil nye situasjoner der noen behandler vedkommende på lignende måte, vil de kunne utløse sinne. Dette sinnet har som funksjon å beskytte en. Men dersom det truer ens selvbilde sterkt nok, vil det føre til destruktiv form for sinne. Forsøket på å løse problemet, får altså motsatt effekt: Det skaper eller forverrer problemet.
Situasjonelle faktorer
Å kunne håndtere sterke følelser krever mental og fysisk energi og anstrengelse. Dette gjelder sinne, så vel som alle andre følelser. Ettersom denne energien er begrenset, vil andre typer påkjenninger som måtte legge beslag på den, gjøre det mindre sannsynlig å regulere sterke følelser på en god måte.
Dette gjelder ikke bare de med et sinneproblem. Dersom en føler seg presset nok, vil de fleste mennesker reagere med sinneutbrudd.
Personer som jobber med å overvinne et sinneproblem, profitterer på å bli bevisst slike sinnetriggere. Her er eksempler på noen av de vanligste påkjenningene som øker sannsynligheten for sinneutbrudd:
- Stress
- Fysisk slitenhet
- Søvnmangel / trøtthet
- Fysisk smerte og annet kroppslig utbehag
- Sult
Dette fenomenet at økt mental og fysisk belastning øker sannsynligheten for sinne er dokumentert i vitenskapelige studier mange ganger. For eksempel er det gjort studier som har undersøkt sammenhengen mellom politivold og temperatur. Her har forskerne funnet at politibetjente er mer sannsynlige å utøve vold på dager der temperaturen er ubehagelig høyt (påkjenning), sammenlignet med med dager med mer behagelig temperatur.
Et enkelt eksempel fra hverdagen kan være at personer med sinneproblem har økt tendens til å reagere med sinne mot for eksempel sin partner eller barn i tidsperioden fra de kommer hjem til de spiser middag fordi både sult og slitenhet gjør det mer krevende å håndtere frustrasjoner.
Dersom du har et sinneproblem, kan det være god ide å kartlegge eventuelle situasjonelle faktorer som virker som triggere på sinne.
"Dermed blir sinne en måte å relatere seg til andre på. Og det på bekostning av bedre former for tilknytning som for eksempel effektiv kommunikasjon og sunn grensesetting."
Relasjonsstil
Som et lag utenpå personlighet, identitet og sårbarhet, kommer måten en relaterer seg til andre på. Det vil si hvordan en skaper og opprettholder sin relasjon til andre.
De aller fleste mennesker ønsker å ha gode og nære relasjoner til andre. De ønsker å ha venner og familie som de stoler på, som de kan dele opplevelser med, og få støtte og hjelp av. Meningsfulle og nære relasjoner er helt avgjørende for følelse av velvære og trygghet.
Men samtidig er ikke våre relasjoner til andre mennesker statiske. Det er ikke slik at enten har man et godt og nært forhold til et annet menneske for alltid, eller så har man det ikke. Relasjoner er dynamiske og kan både bli dypere eller mer overfladiske i takt med tid, erfaringer og mengde kontakt. For eksempel kan bekjentskaper bli til nære vennskap, mens nære venner kan drifte fra hverandre.
Og det er her sinne kommer inn. Å ikke få det en ønsker seg eller forventer fra andre mennesker, vekker ulike følelser en, inkludert sinne og aggresjon. Og en kan utvikle sinne som en måte å relatere seg til andre på. For eksempel kan man bruke sinne (heve stemmen, rope, kjefte, kritisere etc.) for å få den andre personen til å ta mer hensyn til deg, respektere deg eller lytte til deg. Og i en enda mer alvorlig grad, kan en ty til trusler og skremsel for å kontrollere relasjoner. Dermed blir sinne en måte å relatere seg til andre på. Og det på bekostning av bedre former for tilknytning som for eksempel effektiv kommunikasjon og sunn grensesetting.
Adferd
For å vende tilbake til sammenligningen med løk: Som ytterste lag kommer selve uttrykket av sinne. Altså den delen av følelsen som andre kan se og bli eksponert for. Det er på dette nivået det avgjøres om sinne blir en konstruktiv eller destruktiv drivkraft.
Dersom sinne kommer til uttrykk i form av for eksempel roping, kjefting eller ysisk vold, fører det som regel med seg ulike problemer for vedkommende. Andre mennesker kan trekke seg unna eller slutte å ta en på alvor – noe som reduserer sjansene for å bli hørt og møtt på sine behov.
Men dersom man klarer å uttrykke sinne på en god måte, i form av konstruktiv tilbakemelding og grensesetting, skjer som regel det motsatte. Sannsynligheten for å bli hørt og tatt på alvor vil som regel øke. Samtidig blir andre mennesker tryggere på en, ettersom de vet at uenigheter og misforståelser kan håndteres på en god måte.
